Dette blir min 6. sommer i svenskehuset. Tenk som tiden flyr.

Ikke noe galt med vedfyring og tømming av vannkraner, men det er jo nå det er best å være her. Så bekymringsløst. Uten andre plikter enn å vanne plantene for en tante.

Det var på denne tiden av året jeg kunne lengte meg nesten syk etter mitt eget, landlige sted. Når du har fått til noe, er det lett å glemme hvor mye du strevde og dagdrømte før du fikk det til. Men jeg har lovt jeg ikke skal ta landstedet for gitt, for det har ikke kommet gratis.

Her har jeg investert både tid, penger, følelser og tålmodighet. Belønningen er en plass hvor jeg føler stadig mer tilhørighet. Et sted hvor det er godt å komme til. Et hjem på andre siden av grensa.

Jeg er glad for at de første somrene er unnagjort. De kunne være litt slitsomme, akkurat som en heftig forelskelse. Nå har mitt forhold til huset gått over i harmonisk kjærlighet. Jeg er så takknemlig. Nå bruker jeg kanskje store, klissete ord. Men det er sånn jeg føler det. Det gamle huset nederst i kjerreveien ble kjøpt med hjertet.

At etableringsfasen er over, er også godt av rent praktiske grunner. Nå er det bare litt flikking igjen av husmalingen. Jeg tenker nesten med skrekk og gru på de forgående somrene. Det er ikke rent lite som er blitt gjort, når jeg tenker etter.

Huset er snart ferdig restaurert, i hvert fall på utsiden. Så deilig å tenke på at huset er satt i stand, at forfallet er stoppet. At jeg ikke har den helt rette tapeten i stua, kan jeg leve med en stund til.

Jeg er overbevist om at denne sommeren blir fin. Og husk; ikke gi opp drømmen – selv om høsten setter inn.

God sommer!