Vi grep potethakka. I stor spenning. Og med voksende appetitt på kortreist og selvdyrket. Fjorårets avling var ikke mye å skryte av. Ville nøden fortsette? Ville det bli et nytt uår? Eller hadde jordforbedringen gitt resultater?

Riset hadde visnet. Det skal være tegn på at potetene har sluttet å vokse. Det var på tide å få utløst spenningen, etter at knollene hadde ligget i jorda siden mai.

Noen potetmiddager rett fra jordet gjennom sommeren hadde gitt mersmak og en pekepinn: En god del poteter, men mye smått. Slik kan vel hele potethøsten også oppsummeres. Sånn passelig, altså.

Det er kanskje like greit at poteter er svartelistet av helsemyndighetene og ikke lenger en del av vårt daglige kosthold. Størrelsen på avlingen, tatt i betraktning.

Ennå lider nok jordlappen, som plutselig ble min, av for mye leire. Potetene har rett og slett hatt det for trangt i jorda.

Arbeidet med å forvandle åkeren til porøs mold fortsetter.

Endelig har jeg fått skikkelig hestemøkk fra en gård. Det gjør nok susen til neste år, sammen med høysiloen og annen mat til meitemarken.

I mellomtiden skal jeg invitere familie og venner på gammeldagse potetmiddager. Jeg har nok til noen bordsetninger. Skal vi starte med fårikål?

Jeg må innrømme at jeg synes potetene også gjør nytte på benken i drivhuset. Som mat for øynene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s