I dag ble min Opel Corsa sendt til vraking. Det er litt vemodig å kvitte seg med bilen du har kjørt i ni år, men først og fremst en lettelse.

Det var en torsdagskveld i juni jeg fikk nok. Jeg hadde tenkt meg en tur på Ikea i Oslo for å kjøpe flere kurvstoler til landstedet, men bilen var helt død. Flatt batteri igjen! Med sine 15 år sang bilen på siste verset.

Tanken på å ringe redningsbil for ørtne gang bød meg imot. Jeg innså at min plan om å beholde rustholken til neste EU-kontroll om et drøyt år, ikke var gjennomførbar uten nok en skyhøy verkstedregning. Tiden var kommet da våre veier skulle skilles, bokstavelig talt.

I stedet for shopping av hagemøbler, ble det surfing etter ny bil på Finn den kvelden. Dagen etter ble jeg eier av en Volkswagen Caddy 2010-modell, med hele 1,9 liters motor. “Pen bil”, reklamerte bilforhandleren.

Jeg elsket den lille Opelen med en liters motor. Bensingjerrig og lett å lukeparkere. Så lenge jeg bare kunne kjøre ut av parkeringshuset hver 14. dag, og målet var en møbelbutikk på Furuseth, fordret jeg ikke mer på bilfronten. Jeg var lykkelig som liten, kan du si. Det ble noe ganske annet da bykjøringen ble erstattet med langdistansen Oslo-Årjäng tur/retur.

Joda, bilen var ikke så aller verst på vinterføre og var overraskende romslig da antikviteter skulle fraktes til huset. Likevel kom bilen til kort. Møtte jeg en trailer, føltes det som om bilen ble blåst av motorveien. Bilen var lite trygg dersom uhellet skulle være ute, og kjørekomfort var fremmedord.

Bilforhandleren måtte le da jeg fortalte at jeg kjørte 14 mil en vei med blåbæret. Det var nok ikke bare et salgstriks. Selv min egen farmor syntes det var komisk at en mann på 1,90 kjørte en så liten bil. Dessuten var bilen nede for telling.

En Volkswagen Caddy ville være praktisk og fornuftig. To seter holder i massevis. Jeg er jo singel og har høyst bare en passasjer med meg av gangen. En romslig varevogn med plass til materialer og alskens innbo til huset, vil passe meg perfekt de kommende årene. Kanskje jeg kan holde fartsgrensa også…Joda, jeg skal innrømme at det holdt å prøvekjøre bilen på parkeringsplassen utenfor bilforretningen, før jeg slo til.

I byen, hvor jeg bor i det daglige, trenger jeg ikke å bruke bilen. Å gå til og fra jobben er en livsstil som gir mening. Da jeg kjøpte landstedet i Sverige, gjorde jeg meg avhengig av bil. Det er en kvelende tanke, ikke minst fordi bilhold er dyrt og dårlig for miljøet. Men finnes det noe alternativ til bil? Neppe. Jeg sitter i bilfella, hvis jeg skal komme meg av flekken. Det føles litt bedre når du har fått en bil som kan frakte mer enn kurvstoler fra Ikea. Skal innrømme det.

3 comments

  1. Her “må” man ha bil uansett, så føles ikke akkurat som noen bilfelle.. 🙂 Var værre da jeg ikke hadde lappen! 3km til nærmeste busstopp, hvor bussen maks gikk en gang i timen.. Alle innkjøp måtte planlegges etter om man hadde skyss.. Nei, ikke så lett gitt.. :p Men dyrt er det!
    Men nå har du driftsikker bil da, har en VW Tiguan jeg, kjempefornøyd! Godt å ikke være bitteliten også, hvis det skulle skje noe.. Og kjørekomforen er super!

  2. Hei, tusen takk for hyggelig tilbakemelding. Godt du sier at bilen er driftssikker og komfortabel:-) Det er min erfaring også, så langt. Bilfella er kanskje et luksusproblem, sett gjennom bybeboeres øyer, men har likt tanken på at jeg har klart meg uten bil. Nå er det umulig.

  3. Gratulerer! Hadde en tilsvarende Renault når vi drev å pusset opp i “bestemorhuset” helt fantastisk til å stue inn bikkje, møbler, materialer og maleutstyr i. Savner den faktisk fortsatt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s