Grenselivet innebærer vennskap og pendling mellom to landlige idyller. Et års tid etter at jeg kjøpte mitt landsted, fant min kamerat Rune sitt torp, med en liten stue fra 1880.

Det rare var at hans kjøkken var nesten likt mitt, bare litt mindre. Perlestaffpanel og vedkomfyr med “murhette” er fellesnevnere.

Les også: Torpidyll i skogen

Ingen kan ha lest bloggen eller spalten i Lev Landlig, uten å ha fått med seg problemene jeg hadde med malingen av mitt kjøkken. Da det ble igjen en uåpnet boks av linoljemalingen som endelig dugde, var det ikke vanskelig å tilby min venn denne malingen. For hans kjøkken trengte også oppussing. Flassende babyblå vegger ga ikke noe godt inntrykk.

Rune satte pris på kvalitetssikret maling. Ikke bare er linoljen skikkelig blandet, blåkuløren er også historisk “riktig” i et kjøkken fra forrige århundreskifte. Som eier av et gammelt hus er det lett å gå seg vill. Derfor kan det være smart å dra veksel på venners erfaringer.

Les også: Kjøkkenet blir fattigmannsblått

Det var bare for kameratgjengen å brette opp ermene. Så ivrig var enkelte at bildene var ikke tatt fra veggene engang, før fattigmannsblått ble påført. Er det det som kalles oppussingsglede?