Brannbilen og skammelen betyr mye for meg. De er patinert med minner og familiehistorie.

Min avdøde far fikk lekene som liten gutt på 50-tallet. Selv har jeg hatt tresakene så lenge jeg kan huske, og nå setter de personlig preg på svenskehuset.

En grandonkel var fangevokter på Botsfengselet i Oslo. Dermed fikk barna på landet leker som var produsert av fangene. Søsteren min har en liten trehest på hjul, som også pappa lekte med som liten.

Jeg skal prøve å plassere denne litt fjerne, gavmilde slektningen. Han het Carl, kom fra Sverige og var inngiftet i familien. Han var mannen til Betzy, som var min oldefars søster. Den grenen av familien hadde også svensk bakgrunn.

Carl og Betzy bodde på Enerhaugen, altså ikke langt fra Botsen. Barndommens besøk i Betzys rokokkomøblerte OBOS-leilighet var rett og slett skjellsettende, som jeg tidligere har blogget om.

Carl døde før saneringen av området og de nye blokkene så dagens lys på begynnelsen av 60-tallet. Men jeg husker Betzy hadde et malt portrett av sin avdøde mann på veggen. Det er mitt bilde av ham.

Han skal ha tatt med fanger til oldefars gård i Askim, slik at de skulle få arbeidstrening og frisk luft. Snakk om bot og bedring. Det må ha vært god terapi for fangene å lage disse lekene også, spesielt rosemalingen på skammelen krevde nok sin konsentrasjon.

2 kommentarer

  1. Så flotte ting, disse trelekene! Rørende og interessante beretninger du kommer med om tiden før “saneringen” og om tilblivelsen av lekene…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s