Godt jeg slekter på svenske steinhuggere.

I helga har jeg fortsatt styrketreningen i hagen – med å bære stein til staudebedet. Det var en tung jobb, men den steinen en ikke orker å løfte, får en la ligge.

Jeg er veldig glad jeg droppet både torvblokker og kantstein i overgangen mellom staudebed og singel. Selvsagt måtte det bli naturstein. Bare jeg fikk tenkt meg litt om.

Les også: Uteplass som koster blod, svette og tårer

Noen med runde former, andre med skarpe kanter. Litt hulter til bulter. Stødig, varig og solid. Steintungt til tross, visuelt ble bedet og plassen myket opp. Inntrykket ble mindre stramt og høytidelig med stein.

Spesielt liker jeg de mosekledde steinene. De skaper en trolsk og loslitt sjarm. Heller jeg på litt surmelk, setter jeg fart i moseveksten.

Da jeg var liten gutt fant jeg som oftest stein i bekken. Jeg kan ennå se noen av dem for meg, sirlig lagt rundt blomsterbedene ved leikestua.

Tenk, steiner kan få affeksjonsverdi. Jeg kjenner noen som tok med seg steiner fra hagen da de skulle flytte. Så glad var de i steinene sine.

Video: Se singelgangen, uteplassen og staudebedet

Steinene til mitt nyanlagte bed fant jeg også i nærområdet. I skogen, ved vannkanten, langs åkerkanten. Med gode naboer går det greit å røve noen uslepne diamanter.

Jeg lurer på om jeg til neste år også skal steinlegge den andre siden av bedet. Kanskje du kan ha med deg en stein hvis du kommer innom?

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s