Hagebordet ble kjøpt brukt for en billig penge. Jeg falt for det klassiske designet, størrelsen og stødigheten. Oppussingen av bordet har gitt meg stor tilfredsstillelse. Det er så deilig å komme videre med svenskehuset i hverdagen, om det bare er snakk om et bord. Det er som kjent detaljene som utgjør helheten.

Ulempen med huset i Sverige, om jeg kan si det sånn, er at jeg bare får vært der i helger og når jeg har flere dager fri. To timers kjøring hver vei blir for drøyt for en kveldstur etter jobben. Dermed går arbeidet med å sette i stand eiendommen og komme i orden ikke like fort som om jeg hadde bodd i huset fast.

Småprosjekter kan jeg likevel utføre midt i uka – i leiligheten i Oslo. Denne uka har jeg pusset opp hagebordet. Egentlig var det bare den møkkete teakfargen jeg ikke likte. Men å male er jo ikke noe problem. Dermed slo jeg til i min stambrukthandel på Grünerløkka.

At bordet er sammenleggbart, gjorde at jeg bare kunne ta det under armen hjem. Tre strøk med oljedekkbeis måtte til. Det eneste grunnarbeidet jeg gjorde var å børste vekk støv og skitt.

Det er en myte at hagemøbler føritiden bare var hvite. De var ofte grønnmalte. Jeg har tenkt til å male noen hagemøbler i en olivengrønn farge, men dette bordet ble hvitt fordi det vil passe best der jeg har tenkt til å ha det. Jeg synes det ble nostalgisk og koselig så det holder.

Det er ikke så mye som skal til for å forvandle et kjedelig sengetøylager-bord til et smykke, spør du meg. Jeg synes resultatet ble så bra at jeg nesten har fått lyst til å ha hagebordet innendørs. Du skal selvfølgelig få se bordet i sitt nye hjem, bare det blir støvtørt og jeg får kjørt det over grensa.