Ribbefett og familieselskaper virker demoraliserende på oppussingsarbeid. Men nå er jula over, og i helga fikk jeg tatt et skikkelig sjau på Karlsfors.

Jeg har lenge lurt på hva som skjuler seg under linoleumen og vegg til vegg-teppene. Nå har jeg fått svaret. Det ble litt av en opptur: Det flotteste tregulv åpenbarte seg både på kjøkkenet, i forstuegangen og i gangen i andre etasje. Jeg hadde i det minste innstilt meg på at gulvene var så slitte og ødelagte at de måtte sparkles og males. Det eneste jeg trenger å gjøre er å sette dem inn med grønnsåpe. Eller er det noen som har andre tips? Jeg vil i hvert fall ha den samme skurte looken som gulvene allerede har.

Halvveis til målet. Vil lykken fortsette?

Å få frem de gamle gulvene var ikke så mye jobb heller, det eneste jeg trengte av redskap var et brekkjern. Det virket nesten som om at de tidligere eierne hadde tilrettelagt for at de opprinnelige gulvene skulle frem i dagen igjen, der jeg rev ut morkent belegg, i bare tøflene.

Slik så gulvet ut. Hva skjuler seg under lionoleumen?

Linoleumen lå løst oppå en huntonittplate, som var lirket under gulvlistene. Det paradoksale er at den forhatte lionoleumen har spart tregulvene for tiår med slitasje.

Helgas nyttigste redskap.

Gulvet setter standarden i en bolig. Etter denne helga er jeg lettet over at jeg ikke trenger å legge nye gulv i nostalgisk still eller må kompromisse med gulvbelegg. Og jeg er stadig forbløffet over hvor godt bevart mitt gamle hus er.

Det flotteste tregulv åpenbarte seg under lionoleumen. Det er nesten for godt til å være sant.

Eiendomsprospektet lovte originale gulv både i kjøkken og kammers. Men ingen løfter for resten av huset. Jeg hadde derfor ikke den ringeste anelse om hvordan det ville bli seende ut da jeg gikk løs på gangen i andre etasje. Men jeg hadde fått blod på tann og måtte bare ha ut det mosegrønne teppet fra 1970-tallet. Det fikk bære eller briste. I verste fall fikk jeg bruke alle feriepengene på et nytt gulv. For jeg kunne ikke ha vegg til vegg-teppe i mitt Englagården-hus, må vite.

Jeg var litt forsiktig med å rive opp gulvplatene og beleggget, før jeg så de vakre treplankene åpenbare seg.

Det grønne vegg til vegg-teppet fra 1970-tallet ga ikke akkurat Englagården-følelse. Det fikk bære eller briste.

Ganggulvet i andre etasje skjulte en positiv overraskelse.

Er det lov å ha sånn flaks? Akkurat som på kjøkkenet, kom et fint tregulv til syne i gangen ovenpå. Det var ikke malt eller lakket engang. “Byggnadsvård får inte bli för svårt ,” sier en eier av et 300 år gammelt hus i novemberutgaven av det svenske magasinet Gård&Torp. (Ja, selvfølgelig har jeg blitt abonnent.) At det ikke behøver å være så vanskelig, har jeg fått erfare i helga. Men jeg er forberedt på at mitt hus kan skjule hardere nøtter.

Det gjenstår ennå litt oppsuing, før jeg kan fylle kjøkkenet med ting og tang. Men jeg måtte bare se hvordan samlingen av hollandske leirkrukker tok seg ut på toppen av kjøkkenskapet. Er det da du brenner for noe?

1 comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s