Det var kjærlighet ved første blikk. Hvis en kan si det om et hus.

Det var noe med proporsjonene på bygningen, den fine beliggenheten i kulturlandskapet. Hele plassen oste av gammel, uforstyrret sjarm. Hadde jeg funnet stedet jeg drømte om? Jeg trippet rundt i hagen og tenkte på hvor mye energi jeg ville få av å være her hver helg.

Huset ville det bli kamp om, slo det meg, da jeg fikk se alle bilene som sto parkert langs gårdsveien. Det var rene folkevandringen på visning. Nesten bare nordmenn. Jeg kjente en resignasjon i magen. Det er ingenting som gjør deg mer realitetsorientert enn boligvisninger. Selvsagt var det ikke bare jeg som syntes huset var fint. Men jeg var nok den som stilte megleren flest spørsmål.

For meg hadde visningen i realiteten foregått uka før. Fant jeg en boligannonse på nettet som fikk hjertet til å slå fortere, pleide jeg å gjøre kort prosess: Jeg reiste til salgsobjektet så fort jeg kunne. Sånn var det også med Karlsfors. Denne gangen svarte Finn-annonsen til mine forventninger. De lot seg ikke kue, var stadig like høye, til tross for uttalige feilslåte visningsturer.

En mann med gressklippertraktor nærmet seg. Han smilte. Lukta av nyslått gress ga meg en liten rus og kalte fram gode minner om gressklipping hos farmor i Indre Østfold. Var det mulig å oppleve de samme lykkestundene her i Årjäng? På andre siden av grensa? “Har fått sansen for den svenske landsbygda,” tvitret jeg på vei tilbake til Oslo. Nå var det bare å vente en uke til den ordentlige visningen på lørdag.

Jeg hadde ikke være inne i huset. Det var et springende punkt. Lysten har forsvunnet mange ganger, når jeg har trått over dørstokken. Men Karlsfors skuffet ikke. Tvert imot. Her var det gamle bevart. Jeg ville få problemer med å glemme soverommet med kakkelovn og kongebilder over mahognisengene. Det var bare å slå til. Huset hadde vært i samme familie siden det ble oppført som kårbolig i 1913. En slik stabilitet borget for kvalitet. Nylagt tak og nye takrenner gjorde heller ingenting.

På fredagen etter fikk jeg sms fra megleren om at alle eierne hadde akseptert budet mitt. Jippi! Men jeg var helt utmattet. En fem dager lang budrunde var over. I Norge blir en eiendom solgt på en formiddag, men sånn er det ikke i Sverige. Der skal liksom alle få anledning til å si sitt, uten at megleren presser noen. Jeg tør å påstå at eiendomssalg foregår på en mer anstendig måte hos söta bror.

Færre enn fryktet la inn bud. En hytte på naboeiendommen var også til salgs, og mange av dem som hadde parkert langs veien, var mest i interessert i den. Men det skal sies at jeg måtte betale over takst for sveitserhuset.

Etter at jeg fikk tilslaget, kastet jeg opp og lå rett ut i et døgn. Å ikke lenger ha drømmen om et gammelt hus på landet å klamre seg til, ble mer enn kroppen kunne tåle. Welcome to the real world.

 

5 kommentarer

  1. Takk for hyggelig tilbakemelding. Huset virker nok litt større på bildene enn det i virkeligheten er, men det er romslig nok med sine 115 kvadratmeter i boareal. Foreløpig er det bare fritidsbolig. Ja, kanskje jeg skal male huset rødt? Har også fått forslag om hvitt…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s