Instagram


Følg på Facebook

En kort statusoppdatering og sniktitt på ferdig gang

Det er lenge mellom blogginnleggene her. Men dem som følger Grenseliv på Facebook og Instagram har sikkert fått med seg at det skjer litt av hvert med det gamle huset og hagen. Jeg lover å oppdatere bloggen bedre – selv om det er veldig lettvint å fyre av et bilde og dele på andre plattformer.

Jeg begynner å komme i orden i gangene i første og andre etasje etter å ha malt veggene med lionoljemaling i den orignale gammelrosa fargen. Trappa har også fått en omgang med malekosten – i en herlig gårfarge.

For første gang viser jeg bilder av den ferdig innredete gangen, hit folk kommer inn når de går stueinngangen. Veldig tilfredstillende å få på plass antikvitetene som jeg har samlet på i en årrekke. Nå har de endelig kommet i rett miljø. Det føles sånn.

Jeg har også hatt besøk av elektriker som har satt opp flere stikkontakter og montert utelamper. Det store staudebedet som ble anlagt i fjor, har fått påfyll av mange flere stauder.

Snekkeren har gjort flere reperasjoner på huset utdendig i sommer. Sist uke satte han på ny kledning der veggene var vel slitne.

I helga begynte jeg å male i gavlene på huset og hadde stor nytte av å låne snekkerens stillas. Jeg regner med at mesteparten av høsten går med. Jeg lover å vise deg resultatet.

(Klikk på bildene for større versjon.)

Les også: Oppussing med linoljemaling: Gangen får tilbake sin originale gammelrosa veggfarge

Les også: Renovering av et gammelt sveitserhus: Kjedelig overraskelse under panelet

Sommerens smak på sprit: Slik lager du kirsebærlikør

Er det kirsebærår i år? På de fem somrene jeg har hatt svenskehuset, er det første gangen nå at kirsebærtreet har gitt avling. Kan heller ikke huske at naboens tre har vært så rødt før som nå. Kirsebær modnes i juli.

Treet mitt har blomstret fantastisk hver vår. Jeg har ikke vært sein om å plukke inn buketter. Å ta inn grener til driving på seinvinteren har vært en suksess. Men bær har det vært smått om. Jeg har vel tenkt at treet er for gammelt til å gi noe særlig med matauk.

Eller har fuglene kommet meg i forkjøpet? Cd-plater og sølvpapir er hengt opp i treet nå, for å beskytte kirsebærene for fuglene. For nå i midten av juli er hele treet rødt. Ganske tilfredsstillende, i grunn.

Sjekk også ut: Hjemmelaget ripslikør på norgesglass

I fjor sommer beskjærte jeg treet litt. Det fikk også hestegjødsel. Er det nå treet takker meg? Jeg vet ikke om det var så lite som skulle til. Eller om det er kirsebærår i år.

Oppskrift på ripslikør er et av de mest populære blogginnleggene her på Grenseliv. Når jeg kan plukke kirsebær i egen hagen, må jeg selvsagt også blogge om kirsebærlikør. For det er etter min mening den beste likøren av alle bærlikører det er vanlig å lage selv. Skikkelig stas å servere ved juletider. For legger du kirsebærene på spirt nå, kan du regne med at den er ferdig om noen måneder.

Jeg hadde faktisk tenkt til å kjøpe meg et kirsebærtre nettopp for å kunne lage likør. Men så viser det seg at det gamle treet i hagen ikke har glemt gamle kunster. Kirsebærplukking har vært en hyggelig syssel i starten på ferien.

Oppskrift på kirsebærlikør

Du trenger

Kirsebær
Sukker
Uparfyrmert brennevin, 40 prosent.
2 liters glass med lokk

Slik gjør du

Legg kirsebær og sukker lagvis i glasset. Beholder kirsebærene steinen, får likøren en ekstra god aroma. Hell på sprit til glasset blir fullt. Til et 2 liters glass behøves om lag 7 dl sprit. La det stå mørk i tre-fire måneder. Vend på glasset av og til slik at sukkeret løser seg opp. Du kan glede deg til veldig god likør til adventstiden.

Les også: Likør av herlige solbær

Renovering av et gammelt sveitserhus: Kjedelig overraskelse under panelet

Bytting av panel på ytterveggene fortsetter. Her på hjørnet var panelet dårlig, angivelig på grunn av en tett takrenne. Men ikke nok med det.

Under panelet var deler av den nederste tømmerstokken oppspist av råte. For en kjedelig overraskelse. Jeg likte det så dårlig at jeg ikke orket å ta bilder engang.

- Sånt må du regne med når du har et over 100 år gammelt hus, trøstet tømreren.

Det ironiske er at det var nymotens installasjoner som hadde forårsaket råten, mest sannsynlig hullet til en strømledning som var festet utenpå veggen. Her hadde regnvannet rent rett inn.

Les også: Sveitserhuset får ny kledning

Selv om det var lite moro å finne råte på tømmeret, føles det godt å ha håndverkere som er grundige og villig til å ta ondet ved roten. Tømmerstokken er reparert og ny kledning satt på. Jeg synes det ble så fint at jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av råtetømmeret. Men ute av syne, ute av sinn…

Å kjøpe et gammelt hus er jo en risikosport, spesielt for en som verken er snekker eller ingeniør. Nå føler jeg meg trygg på at det som måtte utbedres er fikset på. I hvert fall på dette hjørnet av huset.

Fortsettelse følger…

Les også om restaureringen av verandautbygget.

Takk for slåtten, kjære bonde

Jeg er så heldig å ha levende landbruk rett på utsiden av hagegjerdet. Resultatet er et vakkert og tradisjonsrikt kulturlandskap. Kall det landlig idyll, levert rett på utiden av stuedøra.

Brakklegging og gjengroing er noe vi heldigvis slipper i denne delen av Värmland. Fordi landbruksjorda holdes i hevd.

Jordene rundt huset mitt brukes til matproduksjon. At landskapet er et resultat av gårdsdrift og livberging gir mening. Bonden er landskapsgartner, ikke i seg selv, men som en konsekvens av den viktige jobben med å produsere mat.

Bonusen er utsikt til vann og grønne enger. For vi hyttefolk trives jo best i “öppna landskap”. Kanskje det blir mindre mygg og flått også. Min eiendom får verdi fordi den omkringliggende jorda dyrkes og høstes. Det er jeg ydmyk for.

Tusen takk for slåtten, kjære bonde. Ikke visste jeg at rundballer i solnedgang kunne gi så mye glede. Når en flykter fra jobbstress og bymas til sin landlige plett en fredagskveld. Det er bondens virke som gjør bygda attraktiv for oss byfolk. Fantastisk godt lukter det også – av nyslått gras.

Grenseliv-hagen i Norsk Hagetidend

Det er med stor ydmykhet jeg kan fortelle at jeg er med i siste nummer av Norsk Hagetidend.

Kan min hage inspirere de som virkelig har greie på hage? For en stund siden fikk jeg i hvert fall en hyggelig henvendelse av hagefolkets blad, utgitt av Det norske hageselskap.

Journalist Jorunn Amdal lurte på om jeg ville bidra med Instagram-bilder til deres faste spalte, Hagetavla.

- Vi har fulgt deg på Instagram i lang tid og syns du har veldig fine bilder fra Grenselivet ditt. Vi har en side hver utgave av Norsk Hagetidend som heter Hagetavla der vi presenterer en instagrammer som vi syns poster ekstra fine bilder av livet i hagen. Nå lurer jeg på om du vil være med i Hagetidend, skrev Amdal i en mail.

Klart jeg ville det. Resultatet ser dere altså i julinummeret av bladet, som er i salg fra 7. juli og allerede sendt til abonnentene.

Følg gjerne Grenseliv på Instagram du også!

Sveitserhuset får ny kledning

Det gamle huset blir satt i stand litt etter litt. Går det for fort i svingene, kan en lett gå på akkord med hvordan en egentlig vil ha det. Hva som er riktig for huset.

Å skynde seg langsomt, er et råd jeg stadig har fått høre fra andre eiere av gamle hus. Nå begynner jeg virkelig å skjønne hva de mener. Alt må dessuten gå opp i treenigheten: Tid, ork og økonomi.

Etter at jeg overtok huset har det skjedd litt utvending istandsetting hver sommer.

Denne sesongen bytter jeg ut resten av den dårlige kledningen. Det er ikke til å legge skjul på at det er litt råte. Dessuten var panelet på nesten hele nordsiden bare skåret over og “skjøtet” på.

Det vil aldri være snakk om å skifte ut all panel. Da vil aldersopplevelsen forsvinne og huset kan forveksles med en nyoppført sveitserhuskopi. Mye av den gamle panelen er like fin. Hvorfor bytte ut da?

Jeg har også planer om å sette inn noen småvinduer under takskjegget. Vinduene er i dag fjernet og åpningene er blendet igjen. Snekkerjobben utføres av lokale håndverkere. Malingen, som naturlig nok følger med, skal jeg ta meg av selv.

Prosjektet skrider frem. De første arbeidene som ble utført var vel mer eller mindre tilfeldig. Jeg var redd for å løfte blikket. Fryktet at det ville bli for mye å ta innover seg, hvis jeg virkelig fikk opp øynene for alt som måtte utbedres. Det måtte vel synke inn.

Nå etter fem år som huseier har jeg fått overblikket, og jeg ser jeg en slags systematikk i renoveringen Og kanskje en ende? Vel, jeg må nok pleie huset noen år til, før jeg kan dra til Syden for feriepengene.

Jeg innser at det blir sjeldnere og sjeldnere mellom innleggene her på bloggen. Facebook og Instagram har overtatt mye av statusoppdateringen.

Men jeg har ikke tenkt til å legge ned bloggen ennå. Bloggen er den “riktige” kanalen når jeg har behov for å utdype hva jeg har på hjertet. Bloggen fungerer stadig best også når det gjelder å dokumentere oppussingen av huset. Å dokumentere hva en gjør oppleves som verdifullt og nyttig. Både for meg selv og de som måtte komme etter.

Det er lett å glemme hva en har fått til og fortape seg i hva som bør gjøres. Å søke opp innlegg i bloggen kan være ganske god terapi når en føler at en står på stedet hvil.

Den første sommeren fikk jeg ordnet verandautbygget på stuesiden. Den andre sommeren fikk jeg satt inn nye pardører i gammel stil. Den tredje sommeren fikk utestua nye takrenner og ble kledd inn med tidsriktig perlestaffpanel. I sommer blir det altså mer nytt panel. Neste sommer? Jeg er ikke helt sikker. Den som følger med får sikkert se.

Les også: Sveitserverandaen på Karlsfors til pers

Les også: Henning setter inn ny dør i gammel stil

Les også: Verandaen får perlestaffpanel og harmonerer bedre med sveitserhuset

Årets første bad i innsjøen

Sommeren er her, det er det ingen tvil om. For årets første bad i innsjøen er unnagjort. I går kastet jeg meg ut i det.

Svett og varm etter en solid arbeidsøkt i hagen, fristet et bad. Og med 22 grader i vannet, var det ren nytelse. Hetebølgen må ha satt fart på badetemperaturen.

En av de store godene med landstedet mitt er innsjøen som ligger rett ved. Enten jeg sitter på verandaen og nyter utsikten. Eller går de drøyt 70 meterne til badeplassen og får vann på kroppen.

Å ta “morgondopp” er blitt et hyggelig ritual i sommerhalvåret. En fin start på dagen. Å ta et kveldsbad er heller ikke å forakte. Godt for både kropp og sjel.

Endelig tid for tulipaner i egen hage

Nå får du belønning for å ha satt tulipanløk på høsten. De siste dagene har tulipanene slått ut i fullt flôr i hagen. Jeg kan ikke noe annet enn å fryde meg.

I mai setter tulipanene farge på bedet der staudene ennå er i startfasen. Så friskt og flott.

Da jeg overtok eiendommen var det noen tulipaner langs husveggen. Jeg husker ennå gleden over å se de blomstre for første gang. Klart jeg måtte fortsette tradisjonen. Dessuten er jeg jo vokst opp med disse blomstene.

Les også: Slik planter du vårløk

Tulipanene forsvinner etter noen år, og påfyll av løk kreves om en vil ha tulipanblomstring år etter år.

Hos blomsterhandleren får du tulipaner i vintermånedene, men det er er andre halvparten av mai som er den ordentlige tulipantiden. Da har vi tulipaner i egen hage.

Vi tar med oss noen inn og setter i vaser sammen med andre blomster som mai byr på. Tulipanene spiller hovedrollen.

Landlig antikk, del III: Gamle kjøkkenting

Hva hadde landkjøkkenet vært uten gamle ting til pryd og nytte? Temmelig magert.

Antikke og gamle ting gjør landkjøkkenet frodig, raust og ikke minst nostalgisk.

Enten det er snakk om porselen, husgeråd eller redskaper liker vi å bruke tingene. Og når gjenstandene ikke er i bruk, står de på utstilling til glede for øyet.

Her forteller jeg om noen gamle og kjære kjøkkenting.

På bidermeierkommoden står ting med affeksjonsverdi for eieren. Den håndbroderte duken med jugendmønster, steintøyfatet og Salter-vekten har tilhørt samme oldemor.

Det engelske steintøyfatet husker jeg godt min mor serverte vafler på i min barndom. Fatet som sto igjen etter min oldemor, vil jeg tippe er fra 1950-tallet. Det er stemplet Woods Ivory Ware. Suppeøsen i sølvplett har jeg kjøpt på antikkmarked i Frankrike.

Kaffekannen med hank i streng jugendform er fra 1920-tallet. Kannen mangler lokk og egner seg godt som blomstervase. Med rosedekor sier det seg selv hva slags blomster som kler kannen best. Kannen er arv fra en grandtante og vekker varme følelser.

Det koselige, lille serveringsfatet er nok mest ment veggpynt, med sin frodige stilleben-dekor. Brettet tilhører min mor, som har arvet det fra sin familie. Brettet er fra begynnelsen av 1900-tallet.

Gamle kjøkkenvekter er selvskrevne på landkjøkkenet. De kan fortsatt brukes i matlagingen og er jo mye hyggeligere enn dagens utgaver i plast. Dette eksemplaret i en herlig grønnfarge er etter min oldemor. Vekten var ny på 1940-tallet.

Melkaret i porselen har høy nostalgifaktor. Det er stemplet tyske Villeroy & Boch, og var tilpasset det norske markedet med norsk påskrift. Melkaret har nok vært del av et større speserisett, men jeg kan bare huske denne ene delen fra mitt barndomshjem. Det er fra begynnelsen av 1900-tallet og har tilhørt min oldemor.

Den gamle skoleplansjen med kyr har jeg fått av en god venn.

Kaffekverna er en skikkelig godbit på landkjøkkenet. Jeg vil anslå at den er fra slutten av 1800-tallet.

Gammel emalje hører hjemme på et landlig kjøkken. Det svenske dørslaget er i bruk og kjøpt nylig for en 50-lapp. Sodakoppen, som er pensjonert for blomster, kjøpte jeg som liten gutt av en brukthandler på torget i Askim.

Gamle kjeler og former tar seg bra ut som pynt, men er også i fullt bruk på mitt gamle landkjøkken. Trauet er forholdsvis nytt, men jeg har gjort det eldre ved å male det med blå linoljemaling og pusset med sandpapir for å få “slitasje”.

Kaffekjele i aliminium fra Høyang er en klassiker. Denne fra 1950-tallet har jeg fra min oldemor.

Puddingformen i kobber kjøpte jeg på en auskjon i Sverige i fjor sommer for 150 kroner. Den emaljerte langpannen i herlig retro er kjøpt i Maritabutikken i Oslo for noen tiere. Begge formene er i bruk.

…………………………………………………………………………………………………………………………………………..

SERIE: LANDLIG ANTIKK
I en serie her på bloggen vil jeg presentere antikviteter og gamle ting som spesielt passer inn i den landlige interiørstilen.

Tidligere blogginnlegg i serien

Frodige potteskjulere

Pressglass til pryd og nytte

Følg Grenseliv på Facebook og få landlig tips og inspirasjon.

Stemorsblomster - et sikkert vårtegn

Stemor er den første sommerblomsten vi kjøper og planter ut.

Vi fyller potter og kar, og setter dem der vi vil ha en herlig, vårlig fargeklatt. Stemorsblomster er et sikkert vårtegn her i huset.

Disse yndige sukkertøyene av noen blomster er også skikkelige hardhauser. De tåler nattefrost ned mot minus fem grader og kan derfor settes ut i hagen allerede nå i mars.

Plantingen gjør jeg ved den gamle kjøkkenbenken i drivhuset. Her er det alt sommertemperatur når sola står på – med hele 23 grader i dag. For en knallstart på påsken. Jeg er sikker på at det blir mange flere plantedager i dette uterommet framover.

GOD PÅSKE:-)

Grenseliv

Følges av 67 medlemmer.

Lars Johan Wiker blogger om små og store sysler på sitt landlige fristed i Värmland. Mer om sonen

Origo Grenseliv er en sone på Origo. Les mer

Hjertelig velkommen til Grenseliv! Jeg heter Lars Johan. Høsten 2011 gikk en stor drøm i oppfyllelse: Jeg fikk kjøpt et gammelt hus på landet. På denne bloggen kan du følge istandsettingen av eiendommen og andre landlige sysler på svensk side av grensa.

Tekst og bilder på bloggen kan ikke viderebrukes uten avtale.

Har du spørsmål, innspill eller kommentarer ikke nøl med å ta kontakt på epost lars.wiker@gmail.com

Les reportasje i Lev Landlig:

Les reportasje i Aftenposten:


Instagram


I over to år har jeg hatt min faste spalte om svenskehuset i magasinet Lev Landlig.

In english: Welcome to Grenseliv! My name is Lars Johan. Fall 2011 was a big dream come true: I bought an old house in the swedish country. On this blog you can follow the setting of the property, gardening and other rural pursuits. If you have questions, suggestions or comments please do not hesitate to contact me by email grenseliv@gmail.com

Medlem av:

Du finner også Grenseliv her:

Instagram

Follow Me on Pinterest

Annonse